tirsdag 24. februar 2015

Sjenerøsitetstesten

Det  er lett for oss mennesker å tenke først på seg selv. Har vi først begynt, så fortsetter vi gjerne. Samtaler flyter best når temaet interesserer. Mange er eksperter på å få samtalen inn på sitt spor. Dyktige samtalepartnere har lært å snu fokuset til å handle om dem man snakker med. Sjenerøse mennesker glemmer seg selv for en stund og viser interesse for andre. Det krever disiplin, men resultatet er både gode samtaler og vennskap. Er vi villig til å la fokuset gå fra oss til andre?

Sjenerøs med ord
En undersøkelse fra University of Texas fant ut at mennesker bruker 16000 ord daglig. Samme undersøkelse observerte liten forskjell på menn og kvinner og knuste myten om den snakkesalige kvinnen og den stumme mannen. Men er våre ord sjenerøse mot andre? Min erfaring er at det ikke går av seg selv. Ofte har jeg positive tanker om andre som jeg lar være å dele. Dessverre har jeg også negative tanker om andre. Disse er av natur mye enklere å dele. Det krever disiplin å la være. Sjenerøse mennesker har lært seg å veie ordene først og bruker dem som løfter opp andre.

Sjenerøs med tid
Mye av vår tid er bundet opp i forpliktelser og nødvendige aktiviteter. Men selv i travle perioder er det litt tid igjen? Hvem er den for? På seg selv kjenner man andre, og min tanke er ofte på meg selv. Hva har jeg lyst å gjøre? Å legge til side egne ønsker og bruke tiden på andre trenger ikke gi oss en opplevelse av å være mor Teresa. Å legge ned sitt eget og være sjenerøs med sin tid er en naturlig del av å være glad i mennesker.

Sjenerøs med penger
Ikke mange har 16 000 daglige kroner til disposisjon. Mye av peengene våre bindes opp i forpliktelser. Det som er til overs må vel kunne brukes til å unne meg litt velfortjent luksus? I en undersøkelse fra 2013 identifiserte kun 28% av investorer med formuer på mellom 1 og 5 millioner dollar seg selv som rike. Mange av dem definerte rikdom som nok penger til å gjøre det man ønsker. Problemet er at ønskene ofte øker i takt med lønnsposen. Vårt forbruk kan derfor være stabilt egoistisk også i oppgangstider. Å sette til side egne behov for å gi, er en disiplin sjenerøse mennesker praktiserer. Jesus advarte mot kjærlighet til ting og penger. En god måte å bekjempe det på er å gi sjenerøst. Bibelen mer enn antyder at det er naturlig å gi 10%. Det er en god plass for oss alle å begynne. Med fokus og disiplin kan vi søke å leve sjenerøse liv som setter oss selv ut av sentrum og finner dybden i Bibelens ord: ”Det er saligere å gi enn å få.”


tirsdag 6. januar 2015

Er flergenerasjonskirke mulig i dagens virkelighet?

Verden er en annen. Jeg føler det i vannet, jeg føler det på jorden, jeg lukter det i luften. Mye som en gang var er gått tapt. For ingen som lever nå husker den.

Slik begynner den episke romanen ringenes herre. Kanskje er det også begynnelsen på en fortelling om kirken i vår tid? Å forholde seg til at verden er en annen er ikke et gjøremål vi plasserer i kirkens kjeller og tar opp en dag det er lite å gjøre. Lavt på agendaen for kirken i dag, hodepine for kirken i morgen! Trendspesialister har gode forslag til hvordan kirken kan møte en verden i endring: Hillsongmodell med kraftfulle gudstjenester som tar opp i seg populærkulturen er et forslag. Andre tenker at vår tid er moden for et enklere, mer liturgisk og tradisjonelt gudstjenesteutrykk. Andre igjen vil ha bort hele gudstjenesten og heller samles i organiske husfellesskap. Kirken må være i endring for å møte en verden i endring, men hvordan unngår vi å skape kirker for en generasjon der "mye som en gang var er gått tapt fordi ingen som lever husker det"?

Egil Svartdahl skriver om flergenerasjonskirken i boken gi det videre. Kirken er en familie av alle generasjoner, ikke et prosjekt for en generasjon. Å skape flergenerasjonskirker i en tid hvor vi lever adskilt fra hverandre i livsfaseenklaver, er ambisiøst. Den singel studenten, småbarnsmammaen og bestefaren lever sitt liv i ulike verdener. Hvordan kan kirken forene disse verdenene samtidig som hun skal endres i takt med samfunnet hun skal nå? Svartdahl introduserer begrepet nøkkelgenerasjon. Nøkkelens oppgave er å åpne stengte dører. Nøkkelgenerasjonen åpner den stengte døren til flergenerasjonskirken.

Hvem er nøkkelgenerasjonen? Svartdahls forslag er barnefamiliene. Om barnefamiliene forsvinner fra kirken, forsvinner to generasjoner. Jeg er selv småbarnsfar og vet hvor viktig det er at kirken er tilrettelagt for barn og deres foreldre. Vi må gjøre våre beste ressurser tilgjengelig for barna og barnearbeiderne i kirken. Solveig Hegdal, ungdomspastor i Sentrumkirken Sandnes sier: om ikke barna er dagens kirke, så vil det ikke være noen kirke i morgen. Men er barnefamiliene nøkkelgenerasjonen? Når jeg tenker på mine barns forestående trosreise, så er det uendelig viktig hva de får med seg fra hjem og kirke disse første årene. Et bra barne /ungdomsarbeid hjelper barn og ungdom å utvikle en trygg, personlig og selvstendig tro på Jesus. Mer enn 70% tar i følge Barnagruppen sitt valg om å tro på Jesus før ungdomstiden er ferdig. Men hvor går veien videre?

Det finnes en stor diskontinuitet i norske kirker. Det er gapet mellom ungdomsmøter og gudstjeneste. Ungdom som ikke lenger er målgruppen for kirkens ungdomsmøter kjenner seg ikke hjemme på gudstjenesten. Noen avfeier problemstillingen med å si at unge kristne må være modne nok til å feire gudstjeneste i former skapt av generasjonen over seg. En slik måte å tenke på er i beste fall korttenkt. En gudstjeneste tilrettelagt for barnefamiliene vil sjelden være innertier for unge voksne i 20 årene. Jeg husker eget strev med å koble på gudstjenester med barnesanger, barnesangbevegelser og snilt barnefamiliefokus . Det virker gjerne ekskluderende for gruppen som akkurat har fullført løpet gjennom kirkens barne og ungdomsarbeid. Vil vi det? Om denne aldersgruppen ikke finner seg til rette så trekker de seg gjerne ut av menighetsfellesskapet eller klumper seg sammen i kirker som er spisset mot dem. Hillsong internajonalt og intro nasjonalt har lykkes med å spisse seg mot denne generasjonen. Men vil vi ikke ha denne generasjonen i kirkene de vokser opp i? Da må vi tenke bevisst på hvordan det skal skje. Vi kan ikke la barn og ungdom som går gjennom alle fasene av kirkens barne og ungdomsarbeid bli stående som unge voksne uten en skikkelig bro til videre engasjement i kirken som har ledet dem til tro på Jesus!
 
Noen løser dette med egne 20+møter, eller tilrettelegger ungdomsmøter for "ungdom" helt opp til 30 årsalderen. Men det er bare noen få storbykirker har ressurser til 20+møter. Ungdomsmøter med trettiåringer er vel strengt tatt ikke noe ungdomsmøte lenger. Er det ikke en annen måte å gjøre det på? Mitt forslag er å gjøre 20-25 aldersgruppen til kirkens nøkkelgenerasjon. La dem ta de tidkrevende oppgavene, være den kreative motoren i gjennomføringen  av gudstjenesten og få male med sine farger i utformingen av kirkens uttrykk. Dette er den universelle generasjonen. Tenåringene ser opp til dem. Småbarnsforeldre  identifiserer seg fortsatt med dem. Tenåringsforeldre føler seg litt yngre rundt dem og er fornøyd over at egne tenåringer får sunne forbilder. Besteforeldrene er begeistret når de yngre i familien trives i kirken og vil tjene Herren. En aktiv gruppe i 20-25 åringer setter også travle småbarnsfamilier fri til å være familie og være kirke sammen med sine barn.

Om 20-30 åringene får være nøkkelgenerasjonen med  lederoller som setter dem i førersetet for kirkens uttrykk, så låser de opp døren til flergenerasjonskirken. Dersom dette gjøres rett vil kirken evne å være i endring med verden hun skal nå samtidig 

mandag 29. september 2014

Hvorfor besøke en frikirke?

Har et sekulært menneske grunn til å oppleve tilbedelsen i en frikirke? Eller til og med en pinsekirke? Ja, mener Bjørn Stærk, blogger og skribent. Rett før årsskiftet serverte han det som kanskje er norgeshistoriens lengste nettavisartikkel: Konservative kristne - den skjulte minoriteten Begynner du å lese så vær advart, antatt lesetid er 15 - 20 minutter. En kvart million mennesker leste hele eller deler av artikkelen som handler om noe så lite spennende som konservative kristne. Siden jeg selv blir plassert i denne gruppen, så kan jeg si at Bjørn Stærks beskrivelse treffer blink. Ut fra interessen for artikkelen skulle man tro mange var nysgjerrige på miljøet og dermed besøkte en gudstjeneste for å lære mer. Dessverre er det ikke mange som tar turen. Redd for å ikke være velkommen? Tenker mange det er kjedelig?

Overrasket
Noen 8. klasse fra en av byens ungdomsskoler kom på ekskursjon til vår gudstjeneste som et ledd i religionsundervisningen. De skulle få oppleve en pinsegudstjeneste, noe som var nytt for de fleste av dem. Nytt, men ikke kjedelig. Tilbakemeldingen fra ungdommene var hyggelige og noen av dem likte seg så godt at de kom tilbake neste søndag og senere valgte å konfirmere seg i kirken vår. Kanskje villev flere blitt positivt overrasket om de gjorde et besøk?

Bjørn Stærk skriver :
Det er vanskelig for utenforstående å trenge inn i den åndelige og den sosiale siden av kristentroen. For å ta del i alt dette jeg har beskrevet er du nødt til å tro selv, og det er en høy terskel å passere…  Det finnes allikevel en snarvei for utenforstående som, for et kort øyeblikk, og på trygg avstand, ønsker å oppleve hvordan kristne ser verden. Den går gjennom kristen musikk, spesielt de to store protestantiske musikkformene: Gospel og salmer. Gospel er den lettest tilgjengelige av dem. Den har satt dype spor i den sekulære populærmusikken, men det er allikevel verdt å oppleve den i sin originale, kristne form. Gospel er det gode budskapets musikk. Den formidler en energisk livsglede, ubesudlet av tvil, kynisme og ironi. Sekulære musikere låner fra stilen, men klarer ikke å låne den unike gleden som ligger bak. Den er bare tilgjengelig for de som tror. Mange fnyser av «gladkristne», og mistenker at smilene deres er påklistret. Men når du lytter til gospel, lytter du til en glede som for mange kristne er helt ekte.
Også musikkhistorien forøvrig er full av religiøse følelser, fanget i toner av dypt troende mennesker, på en måte som gjenskaper dem for den som lytter, selv lenge etterpå, i en mer skeptisk tidsalder. Du blir ikke kristen av å lytte til Matteuspasjonen av Bach, men du må være kristen for å skrive den, og ved å lytte tar du del i noe av den samme følelsen troen skaper hos de troende.

Gospelmusikk, mer enn musikkstilen
Gospel er de afroamerikanske kirkers musikk og var fram til for 100 år siden ekslusivt deres. Da pinsevekkelsen brøt løs i Los Angeles i 1906 kom hvite og svarte sammen for å tilbe Gud. Det var en skandale i det segregerte USA. Pinsevekkelsen ble avvist av tradisjonelle kirkesamfunn og latterliggjort i media. Det var afroamerikanske hellighetskirker fra sørstatene som omfavnet pinsevekkelsen. Dette fikk et underlig etterspill, for det fantes fra begynnelsen ikke et rent hvit pinsekirkesamfunn. Hvite pinsepastorer som ønsket å registrere sin kirke som pinsekirke, gjorde det gjennom de afroamerikanske kirkesamfunn. Hvite og svarte fortsatte å tilbe Gud sammen både i lokale kirker, på fellesmøter og på konferanser. Den svarte gospelen ble tilgjengelig for hvite amerikanere. Sammen med gospelmusikken fikk hvite pinsekirker også del i afroamerikanernes glede, rytme, bevegelse og dans. 

Kirkemusikkens påvirkning  populærmusikken
Rockens konge, Elvis Presley, var en av de første hvite som våget å ta steget ut av den ”hvite” musikken og et steg inn i den ”svarte” musikken. Han revolusjonerte sceneopptredenen med sine hoftebevegelser og innlevelse på scenen. Hvor hadde han det fra? Elvis selv sier: Hell, all I did was what came naturally—what I learned when I was a little kid in church, movin’ my body to the music.” Elvis vokste opp i en pinsekirke der frisk musikk, dans og glede hang sammen. Han tok med seg dette som artist. Den svarte kirkemusikken tok ny form og fant veien ut på det sekulære markedet. Vestlige ungdommer elsket det og musikkhistorien endret seg. Etter Elvis har mange artister med frikirkebakgrunn preget vestlig pop og rock. 

Populærmusikkens påvirkning på kirkemusikken
Fortsatt er linken mellom pinsekirker og pop/rock kulturen sterk. Nå går påvirkningen også den andre veien. Mange lovsangsledere i vestlige pinsekirker henter inspirasjon fra sekulær musikk når de skriver og produserer sanger. Det gir tilbedelse som kan ha likheter med en vanlig konsert, men som bærer med seg ekstraelement av åndelighet, hengivelse og tro. Karl Inge Tangen valgte seg ut to voksende pinsekirker i Europa og skrev doktorgrad om hvorfor sekulære mennesker i vår tid velger å identifisere seg med disse kirken. Han observerte hvordan deres karismatiske tilbedelse kobler lett med dagens sekulære ungdomskultur: "I will suggest that the expressive concert mode of worship found in Hillsong (en av kirkene han undersøkte) represents a point of contact between the expressivity of Western Youth culture and traditional charismatic spirituality."


Kom og se!
Så hvorfor ikke komme for å oppleve tilbedelse i en frikirke? Gjerne en pinsekirke og veldig gjerne vår kirke, Sentrumkirken. I tillegg til å få et bilde av gudstroen og det åndelige livet som skal prege en slik gudstjeneste, så er det ikke usannsynlig at musikken er bra. Vår kirke har et band med dyktige musikere og sangere. Det er ikke uvanlig i frikirkemiljøer. Idol, the voice og x-factor har som regel mange unge mennesker med musikalsk bakgrunn fra våre miljøer.
Forhåpentligvis oppleves gudstjenesten også inspirerende. Når vår kirke feirer gudstjeneste, gjør vi vårt ytterste for at det skal være en god opplevelse for besøkende uansett tro. Hver søndag kl 12 er alle hjertelig velkommen til feiring på Vågen vgs. 


En liten smak
Under er det videoer med smakebiter av tilbedelsesøyeblikk fra band/sangere som preger pinsekarismatiske kretser og også vår kirke. 











torsdag 21. august 2014

Bli kjent med

Ingunn enoksen har skrevet denne teksten om å bli kjent med:
4 grunner til at jeg ikke snakker om Jesus:

1       Jeg tenker for stort:
På søppelbilene i distriktet står det «tenke globalt, handle lokalt». Vi kan bekymre oss over klimautfordringene, og irritere oss over manglende handlekraft av verdens ledere, men jeg kan i det minste brette sammen melkekartongen og sykle de 800 meterne til butikken. Vi kan også tenke globalt, handle lokalt når det gjelder misjonen. Og kanskje er det akkurat det vi gjør når vi samles som kirke. Men til og med ordet lokalt har en viss avstand. Det kan fremdeles handle om alle andre. Kanskje må jeg heller «tenke lokalt – handle personlig»? I Bibelen leser vi om hvordan Jesus blir kjent med Jakob. Så blir han kjent med broren. Han blir ikke kjent med hele lokalsamfunn. Han blir kjent med enkeltmennesker
Mitt lokalområde er mitt nabolag. Vi har nettopp flyttet inn i et nyetablert boligfelt. Hvis jeg skal tenke lokalt, så må jeg tenke at jeg er misjonær for nabolaget, altså alle mine naboer. Og det er ganske mange. Men hva om det ikke handler om nabolaget? Hva om det handler om naboen? Det paret som vi deler tomtegrense med, som det tok 5 måneder før vi hilste på? Hva om det ikke handler om at klassen din skal bli frelst? Hva om det handler om den ene klassekameraten som du sitter ved siden av i mattetimen? Hva om det ikke handler om å gi Jesus til arbeidsplassen? Hva om det handler om den ene kollegaen? Jeg kjenner at det river og utfordrer. Det handler om den ene. Det er plutselig personlig.

2      Det er så mye annet som må fikses:
I Apostlenes gjerninger leser vi om Peters møte med en mann som var født lam: «Da sa Peter: «Sølv og gull har jeg ikke, med det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasareerens navn, stå opp og gå!» Jeg har alltid hatt en tendens til finne grunner til at en person ikke kan bli kristen. Jeg har ei venninne som radikal feminist, stemmer Rødt og marsjerer i tog for abort. Hun kan ikke bli kristen. Det er så mye annet som må på plass først. Så i stedet for å be og tro på at hun kan bli frelst, så merker jeg at jeg fokuserer mer på «alt som må fikses» før hun kan bli kristen. Hun må bare passe inn i rammen først. Hun kan ikke være så radikal. Egentlig så burde hun gå i tog mot abort før jeg våger å snakke om Jesus med henne. Peter hadde forstått det. Jeg håper jeg forstår det, og at jeg skal klare å handle på den forståelsen: At det største, viktigste og første mine venner trenger, er ikke en endring av politisk preferanse, etiske holdninger, legning, drikkevaner eller antall sexpartnere. Det er Jesus. Han tenker ikke på at min venninne skal «passe innenfor rammen». Jesus sprengte rammer.

     Jeg passer så godt på de 99 andre.
For 5 år siden sa ungdomspastoren min at jeg var en av dem hun kjente som hadde fleste ikke-kristne venner. Det stemte nok da. Det stemmer nok ikke nå. Jeg har prøvd å finne ut hva som skjedde. Jeg tror ikke det handler om at jeg liker kristne bedre enn andre. (Snarere tvert imot, er det noen som irriterer meg så er det stort sett kristne som uttaler seg i media eller andre kristne i kirken) Men for fem år siden hadde jeg nettopp gått på videregående, jeg hadde spilt fotball og håndball, og naturligvis så var mange av vennene mine ikke kristne. Så ble jeg gift, fikk barn, engasjerte meg mer og mer i kirken, og gradvis så har timeplanen min blitt fylt av familie- og kirkeaktiviteter. Kirken tar mye av tiden, og det er en fantastisk velsignelse. Men jeg henger med de 99 sauene. Hver søndag. I linkgruppa. På ledersamlinger. Gjerne på turer rundt Stokki, der vi snakker om, ja, nettopp, kirke og livet med Gud. Men Jesus snakker om den ene. Hvem er den ene sauen i mitt liv? Det handler ikke om å bli med på et fotballlag for å skaffe seg ikke-kristne venner - det har jeg rett og slett ikke tid til. Det handler om å se de arenaene jeg faktisk er i. Jeg trenger ikke å springe ut i gatene på desperat jakt etter den ene sauen. Jeg vet jo egentlig hvem det er. Det er nabodamen. Det er hun ene jeg utvekslet telefonnummer med i barselgruppa sist uke. Det er kusinen min. Jeg må våge å åpne opp øyene og se hvem jeg faktisk har i livet.

     Jeg har alt fokus på invitasjonen
Jeg tror vennene mine merker det. At jeg plutselig blir veldig interessert i å henge i ukene før et stort arrangement i kirken. For det er jo flaut hvis jeg ikke har invitert noen? Så jeg har et par venner som jeg henger med et par ganger i året. Sånn «tilfeldigvis» rett før Sensommer. «Dette var kjekt, me må henga snart igjen!» sier hun. «Ja, du, det er faktisk et knallbra arrangement i kjerkå nå til helgå, me kan jo henga der?!» Folk merker garantert når vennskapet har en agenda. Ei venninne av meg som ikke er kristen fortalte meg at hennes beste venninne, som er kristen, hadde sagt det viktigste målet med vennskapet var at hun skulle bli frelst. Vennskapet var en agenda. Og hun venninnen min fortalte hvor vondt det var å egentlig bli fortalt at vennskapet er ikke godt nok før alle parter trodde på det samme. Vil jeg bli kjent med naboen fordi jeg faktisk ønsker å bli kjent med henne? Eller er det for å kunne invitere henne med på neste års Sensommer, så jeg kan stryke av «check» på samvittighetsinvitasjonslisten?
Til syvende og sist så tror jeg alle disse grunnene finnes i min hverdag fordi det er en grunnleggende forutsetning som jeg ikke får banket godt nok inn i hodet mitt: At det er Jesus som frelser. Jeg kan ikke frelse. Mine velformulerte setninger kan ikke frelse. Mine nøye planlagte invitasjoner kan ikke frelse. Mine glorifiserte etisk- og politisk korrekte handlinger kan ikke frelse. Da må jeg tørre å tro på at det er Jesus i meg som får skinne. Ikke jeg av min egen kraft, av mine egne gjerninger og fromme tanker. Så i min hverdag, i min timeplan, mellom klesvasken og trilleturen må jeg tørre å være tilstede. Tørre å bli kjent med. Ikke som en del av et misjonsarbeid. Ikke som et påtvunget vennskap, fordi jeg må fylle opp kvoten av ikke-kristne venner. Men fordi Jesus bor i meg, og han er det største, viktigste og første som mine venner trenger.